Runderideloxi

Irene filmer og spør hvordan det kjennes. Jeg svarer at det er som runderidning da jeg var liten. Høres kanskje ut som en "barneskirenn-kommentar" a la Northug, men det jeg mener er at det er akkurat like magisk og uvirkelig som det var å få sitte på hest da jeg var bitteliten. Det å få lov å sitte på hest, som atpåtil beveget seg, var så fantastisk at det fortsatt er blant mine tydeligste barndomsminner. Det å sitte oppå hest var så naturlig, riktig og vidunderlig at jeg var helt høy på opplevelsene i etterkant. Mine kjære foreldre var snille nok til at vi, så ofte som mulig, var innom rideskolen på Ekeberg i Oslo hvor alt av "lommpenger" gikk til å sitte på hesterygg, runde på runde. Og det å sitte på Biloxi for aller første gang ga meg samme ubeskrivelige følelsen!

Irene is filming, and asks me what it feels like. And I answer that it's like when I got to sit on ponies being led round when I was little. By which I mean it's the same kind of magic as being allowed to sit on a horse - a moving one! - when I was a kid and that was the utmost of all pleasures. I have vivid memories of riding round after round, feeling so at home and happy on horseback. My parents quickly realized how important this was to me and made the effort to go to a yard where I could spend all my "pocket money" getting high on horses. And this brought back that indescribably amazing feeling!