"Barneridning" på Nøklegård

I dag syntes Bilxoi at det var helt greit at jeg satt på, og gikk av, men leiingen var kjeeempeteit. Jeg vet ikke helt hva han synes er mest irriterende, men han går og smånapper litt i Lisbeth og gir klart uttrykk for at det er noe vi ikke forstår eller gjør rett. Han er så enkel å lese, men vi er rett og slett ikke smarte nok til å skjønne helt hva han "sier".

Today Biloxi was happy for me to mount and dismount, but walking around was super-stupid. I don't quite get what he finds most annoying, but he's nipping at Lisbeth and letting us know that there's something we're not understanding or doing right. He's so easy to read, but we're simply not smart enough to get what he's trying to "say".

Rideloxi

Biloxi klarer ikke helt å bestemme seg om det er TEIT eller GØY at jeg skal klatre ombord og sitte på mens han tusler rundt. Men, det viktigste er jo at han stiller seg opp og står pent mens jeg klatrer på, og så ikke blir stresset eller stram i kroppen av at jeg lener meg fram og skal av.

Biloxi can't quite figure out if it's LAME or FAB that I keep climbing on and sitting on him while he has to walk a little. But, the most important is that he stands in place nicely while I climb on, behaves while I'm riding, and doesn't get tense or stressed when I lean forward and when I dismount.

Biloxipåsitting

Biloxi er friskmeldt, og Wibecke har jobbet mye med ham fra bakken. Han er jo grundig innsittet, så da var spørsmålet om han er tilbake til å synes at det er gøy å bære menneske, fortsatt er skeptisk, eller - enda skumlere - viser seg å ha vondt allikevel. Ikke stort annet å gjøre enn å prøve, så han fikk på seg belegg og hodelag, Wibecke hjelm og jeg hentet fram kamera.
Han sto forholdsvis pent under oppstigning, var veldig stiv og avventende under rytter, men oppførte seg OK. Først når hun skulle av ble han skikkelig bekymret, men da var jeg føre var og det hele gikk greit. Men da er det altså "noe". Som vi tror sitter i hodet, ikke kroppen, men det vil bare tiden vise. I første omgang skal Wibecke ta noe skritt tilbake, og jobbe med å lene seg over/ligge over ryggen hans for å se om han blir mindre bekymret. Og naturligvis får han fortsatt oppfølging av equiterapeut og veterinær.
Før vi ga oss for dagen steg Wibecke opp på "tønna" igjen, og til tross for skepsis stilte Biloxi seg opp slik at hun la seg over ham noen ganger og lot seg gli av igjen. Det var ekkelt, men ikke værre enn at han sto og var mer fokusert på ros og belønning enn noe annet. Praktisk med grådig og bortskjemt hest av og til!

Biloxi has been given the all clear, Wibecke has worked him from the ground, and he was happy to carry me around before his neck troubles. So the question is, will he be happy to carry a person again, is he still skeptical, or - even scarier - will he still be in pain? Not much to do but try, so that's what we did.
He stood quite well for Wibecke to jump on, but carried himself very stiffly when she walked him. However, he got very worried when she was due to jump off, but as I was prepared for this it went well. So, there is "something", we just don't know if it's in his head or not. Time will show. For now Wibecke will treat him as if he's never been ridden, getting him comfortable with mounting and dismounting again. And, of course, the equitherapist and vet will keep an eye on him.
Wibecke did a few mounts and dismounts where he behaved OK, mostly because he had his eye on the prize, aka a treat. Sometimes it pays to have spoiled your horse rotten!

Sittepålox

Fru Mor var innom stallen, og siden hun faktisk aldri har sett Biloxi som "ridehest" benyttet vi anledingen. Selv om han var ganske flink er det fortsatt merkbart at det er "noe". Hvorvidt han har vondt eller ikke er vanskelig å si, for han ble veldig mye flinkere bare på et par avstigninger med Fru Mor som støttekontakt. Men noe er det, så da legger vi ridningen på hyllen til veterinæren har vært her!

Mum visited, and as she's never actually seen me ride Biloxi we did so. Even if he was quite good, there's still "something". Whether he's in pain or not is difficult to say, because he improved tremendously with just a few dismounts with mum as ground support. But as long as something is so evidently off, we put off more riding until after the vet has checked him thorougly!

To skritt fram, og ett tilbake

I går rakk jeg bare møkking og stell før jeg måtte gi meg for dagen, men i dag var det både tid og overskudd til litt trening. Og det var en kjempeopptur å sitte på den trygge og merkbart stødigere og mer balanserte ryggen til Biloxi i dag. Å sitte opp går greit, han plasserer seg pent og står som fjell mens jeg "kaver" meg ombord. I dag hadde jeg på hodelag, og det var kjempegøy å merke hvor styrbar han var for ledende tøyletak og sjenkel. Gass, brems og ratt fungerte 100%! Så morsomt var det at vi tuslet rundt i flere minutter før jeg skulle av. Og da kom "tilbakesteget". Noe, uvisst hva, skjedde i det jeg gikk av. Det ble udramatisk, men Biloxi rykket til med framparten, pisket med halen og viste på alle måter at han enten hadde fysisk ubehag eller ble irritert. Han roet seg raskt, og jeg gikk bort til "krakken" igjen. Der stilte han seg opp, og var like flink som vanlig når jeg steg på. Vi tuslet litt rundt - og han var flinkest i klassen igjen - og han stoppet og sto pent. Men i det jeg såvidt lente meg fremover for avstigning spente han seg og viste igjen tydlige tegn på ubehag eller irritasjon. Hadde heldigvis godbiter i lomma (har sluttet å gi godis fra hesteryggen for at han skal tenke fremover), så da jobbet jeg litt med å legge meg skikkelig fremover halsen hans og belønne med godbiter. Det gikk greit, og etter en liten stund hoppet jeg av. Han spente seg veldig, men reagerte allikevel mindre enn ved første avstigning. Leide ham litt, kjente over kroppen generelt og nakken spesielt og synes kanskje han reagerer mer enn vanlig ved press over nakken, men fant egentlig ikke noe konkret. Steg på igjen, skrittet bittelitt og stoppet. Denne gangen begynte han å gå med det samme jeg gjorde tegn til å gå av. Fikk roet ham helt ned og brukte igjen godbit-trikset så han sto som han skulle når jeg gikk av. Opplevde igjen at han reagerte, men kanskje enda litt mindre. Tenkte å gå på enda en gang, men nå var han superfiksert på godis, så da jobbet vi bare litt med oppstilling før vi ga oss for dagen. Så får han pause en dag eller to før vi prøver oss igjen.
Spent på om han fortsatt er slik neste gang jeg skal ut og "ri". Ja, for i dag føltes det litt mer som en veldig kort ridetur, og mindre som hestepåsitting. Stor stas, tross alt!

Yesterday was cut a bit short, and I only managed to muck the paddocks and quickly groom the horses, but today I had plenty of time. So I put a bridle on Biloxi and climbed on board. He is noticeably more balanced with me on board. Mounting is fine, he stands perfectly while I clamber on board. I had fun actually riding; that is asking him to move, turn, stop, using my legs, the reins and my voice. After a few minutes I stopped to dismount. And we had a bit of a setback. I'm not sure what happened, but as I was getting off he was clearly bothered, giving a bit of a start, whipping his tail and looking visibly upset. However, I got off without any problems, and after leading him around for a little while I asked to mount again. No problem, nor was walking around a little, and then stopping. But as I leaned forward slightly to dismount, he got agitated. I had some treats in my pocket and "hung" over his neck, petting him, giving him a few treats, and generally calming him down. Then I dismounted again, with him somewhat calmer, but still not happy. I examined him, trying to see if he seemed sore or tender, but even if he did show a little bit of reaction when I pressed his neck, there wasn't really anything that stood out. I mounted again, and he was happy and calm. Walking and stopping without any worries. But when I gave an indication of wanting to dismount, he walked off, as if to stop me. I used the treat trick again, and calmed him down before dismounting. He reacted, less so than the first two times, but all is not as it should be. Went to the mounting block and had him stand in place a few times, praising him for that, but not mounting again as he was to fixed on treats, and possibly still tense. Will give him a day or two off before getting back on.
Am very curious to see whether this was a one off, or if there is something, as I'm quite motivated to keep on working. It really feels much more like riding now, albeit for a very short time, than just "sitting on a horse" and it's great fun!

Du har noe(n) på ryggen

Jeg er godt i gang med nyttårsforsettet. Santee miljøtrenes litt mer variert og hyppigere, og jeg er knallfornøyd med hvor flink han er. Og Biloxi, ja han fikk bære på meg i dag igjen. Han er veldig opptatt av godbit når jeg roser ham, og når han blir altfor ivrig så slenger han hodet fra side til side for å se hvor godbiten kommer. Så i dag har jeg lagt om taktikken litt, med ros og skryt som vanlig, men godbit først når han har gått, stoppet og jeg har hoppet av. Og det funket fjell! Ble nesten litt overrasket over hvor greit det gikk, og når jeg i tillegg gikk på fra en mye lavere "benk" og dermed måtte hoppe og kave litt, og han fortsatt tok det helt kuli, så er jeg kjempfornøyd med Veslebrunen. Og jeg gleder meg allerede til neste hestepåsitting.

We're doing well with our New Years resolutions. Santee is being subjected to much more stuff, and I'm very pleased with how he's coping. And Biloxi got to carry me today as well. He is very focused on where the next treat will come from, and when I praise him he sometimes gets so eager he swings his head from side to side to see whether, and if so, where from, there's a treat coming his way. So I changed it up a bit, praising him lots, but not giving him any treats whilst on his back. And he got the point straight away. And to add to it all I had to mount from a block much lower than the one I normally use, so there was a bit of jumping and scrambling, which he couldn't care less about. He is fabulous, and I cannot wait for our next little outing!

Fine utsikten!

Føret begrenser treningen, og når jeg i tillegg er helt alene på stallen er det ikke så mye jeg kan gjøre med gutta. Men Biloxi og jeg tuslet opp på banen og jeg gikk av og på noen ganger. Naturligvis var han fryktelig flink, og jeg koser meg med varm og fin rygg og herlig utsikt!
I tillegg fikk begge gutta bære litt rundt på salene "sine" i dag. Den gamle syntetsalen er super til utstyrstilvenning, og jeg er litt optimistisk når det gjelder Sioux sin avlagte KN-sal. Den ser ut til å passe Biloxi mer enn tålelig bra, og når han kommer i bedre form skal vi ha salmaker på besøk for å se om den kan justeres, slik jeg håper og tror.

The going limits every kind of training, and when I'm all alone at the yard there's even less I can do with the boys. But Biloxi and I made our way up to the outdoor arena, where I mounted and dismounted a few times. He was great, as always, and I enjoyed sitting the view!
In addition both horses got to carry saddles today. The old synthetic one is great for getting used to equipment, and I am rather optimistic about Sioux's old KN-saddle. It looks as if it fits Biloxi quite well already, so as soon as he's in better shape I'll have a saddler in to see if it can be adjusted to fit him as well as I hope.

Forskudd på nyttårsforsettet

Værgudene har forvandlet den fine vinteren til noe glatt, vått og stusselig, så det er vanskelig å holde motivasjonen og humøret oppe. Kanskje mest fordi at hestene knapt kan bevege seg utenfor paddocken  pga speilglatt underlag. Men i dag fikk Biloxi brodder foran (han er barfot bak), slik at vi kom oss velberget til banen. Og der rakk vi akkurat å stenge porten før isregnet pøste ned. Jeg jumpet uansett ombord, og snille (våte) Ingrid leide oss noen runder på banen. Vi tuslet også litt på egenhånd, og det var langt mer vellykket enn å posere for kameraet. Han blir litt forvirret med tanke på hva som forventes, og snur hele tiden hodet mot meg for å "se hva jeg mener". Finingen! Både han og lillebror fikk komme inn for å tørke skikkelig opp så jeg fikk stelt dem, så fikk de på regnfrakker og sto fornøyde og gumlet på høy i regnværet resten av kvelden.

The lovely winter has been transformed by rain and sleet to something slippery and sad, and keeping our spirits and motivation up is difficult. Mostly because the horses can hardly move outside the paddock due to the ice. But today Biloxi had studs put in his front shoes (he's barefoot behind), so we managed to make our way to the outdoor school. And I hopped on and we walked a few rounds in the icey rain. Ever helpful Ingrid led us a little, and we also did a little bit of walking on our own. Much more successful than posing for the camera. Once we stop he's a bit confused and turns his head towards me to try to figure out what's expected of him. He and Santee were both turned in for an hour or so to dry off before I could groom them, and rug them up so they could spend the rest of the evening outside, dressed in their rugs and eating hay.

Flinke Fretloxi

Jeg var nysgjerrig på å se Biloxi under rytter, og overtalte (uten videre anstrengelse) frøken Fretheim til å være stuntrytter. Sioux hadde naturligvis overoppsyn over det hele, og - som bildene viser - det gikk veldig greit alt sammen. Han var bittelitt mindre bakovertenkende med meg på bakken, og veldig fokusert på ros og godbiter. Men han synes altså at det er helt greit å få mennesker ombord, og så snart han går fremover balanserer han seg veldig fint, også i svinger. Og han stopper og går fint på verbale kommandoer. Til neste gang skal jeg sørge for at mammas hodelag passer litt bedre...


I was curious to see Biloxi under rider, and managed to persuade (without too much resistance) Ingrid to be stunt rider for a few minutes. Under Sioux's watchful eye of course!
Unsurprisingly, it all went very smoothly. He's fine with having people get on, and sit there, and his walk is nice and balanced, even in the turns. He stops and walks on verbal commands, aided by treats, and takes it all in his stride. Next time I'll make sure Sioux's bridle is adjusted to fit him better...

Hestepåsitting

Benet til Biloxi er ikke bra, men selv om jeg er tung er litt ombordstigningstrening forhåpentligvis ikke for mye belastning. Først og fremst ville jeg bare se hvordan han reagerte på henging over ryggen, at jeg slang over benet osv. Det tok han med knusende ro, i den grad det går an for en så entusiastisk herre å ta noe som helst med knusende ro... Da jeg satt meg opp var det heeeelt i orden. Og eneste jeg merket var at han var veldig bakovertenkende, det vil si at fokus i veldig stor grad var på meg, slik at det var vanskelig å få ham til å tenke fremover. Men jeg var sleip nok til å utstyre Ingrid med en håndfull godbiter, slik at han tuslet pent etter henne. Jeg må innrømme at jeg synes han er liten, men jammen er han balansert og god å sitte på!
Etter at jeg var ferdig med Biloxipåsitting spurte jeg Sioux om å få sitte på. Hun var høflig og grei som hun pleier, men det var nedtur å kjenne hvor mye muskler hun har mistet - for første gang kjennes hun spiss å sitte på - og hvor ujevnt hun beveger seg. Tuslet naturligvis bare bittelitt, og er glad for at hun ikke virket som om hun syntes det var fælt at jeg satt på.

Biloxis tendon isn't fine yet, but even if I am on the heavy side I was thinking that a bit of mounting practice wouldn't be too streneous. I really just wanted to see how he reacted to me hanging over his back, throwing my leg across his back etc. And he took it all as calmly as a horse as enthusiastic as he can. When I actually mounted he was totally cool with it. The only thing I noticed was that he was very backward in his focus, so I was sneaky and gave Ingrid some treats to hold in her hand while walking about. Biloxi was happy to follow her, so I got to feel exactly how balanced and comfortable he is. Little, but perfect!
After I was done with him I asked Sioux for a ride. She was polite, but it was sad to feel how much muscle she's lost and how unevenly she moves. I hopped off after a short while, and am happy she wasn't as upset as I.

Tandemtur II

Etter stell, møkking, fotografering av reiningtrening og en del annet var jeg egentlig klar for dagen. Men med nydelig vær og fine hester fristet det med en reprise fra gårsdagen. Først tuslet vi opp til ridebanen for å hente fotobagen jeg hadde glemt igjen, og selv om Santee syntes at bål og leven var litt skummelt var Sioux kulere enn kulest så det gikk kjempefint. I tillegg tuslet vi - endelig sa Sioux! - bortover jordet og mot det som forhåpentligvis blir en turrunde vi kan ta. Veldig mye nytt å se på, blant annet passerte vi barn som lekte på trampoline, så supertrygge Sioux er virkelig gull verdt for en litt bekymret Santee. Men det skal ikke mye til før han blir tøffas og trygg, og det går veldig greit med "en hest i hver hånd".


After grooming, mucking out, taking photographs of the reining and getting everything ready I was pretty much done for the day. But the weather was nice and the horses sociable, so I decided to do like yesterday and hopped on Sioux with Santee in hand. First we walked up to the outdoor school to pick up some stuff I'd left behind. And even if Santee was a bit spooked by the open fire and general noise Sioux was calm so it was absolutely no problem. On our way back we - finally, according to Sioux - checked out a lane that leads towards the woods. A lot of new stuff to see, including kids on a trampoline, but with Sioux at her best and calmest Santee handled it all superbly. On a day like this a "horse in each hand" is no trouble at all.

Hestepåsitting part deux

Jeg var nesten like spent i dag som jeg var sist. Det kunne jo hende at Sioux var så grei fordi hun ikke forventet at jeg mente det når jeg spurte om å få sitte på. Kanskje var det hele en "misforståelse" hun var klar for å rette opp? I tillegg var jeg spent på om hun ville bevege seg bedre fra starten av, eller om hun faktisk er akkurat så stutt og ujevn i ganglaget før hun har gått seg til. Vel. Sioux er høflig og grei. Men ikke så høflig at hun lar meg holde på som i dag uten å si "glem det" om hun ikke synes det er greit nok å drasse på meg. Jeg klønet nemmelig såpass at jeg var halvveis på, og måtte hoppe av igjen en gang. Jeg tar på meg hele skylden selv om "noen" var mer enn medskyldig. Uansett. Jeg måtte be Sioux stille opp igjen, og det gjorde hun uten å mukke. Litt sukking over hvor dum jeg (og menneskeheten generelt) er takler jeg fint. Og vel ombord kan jeg konstatere at Santee nå var helt kul, ikke stresset Sioux så mye, og hun dermed beveget seg helt OK helt fra start. Hurra!

I was almost as excited today as I was last time. It could be that Sioux didn't quite believe that I really meant it when I asked to ride, and that she was taken by surprise. If so, she would no doubt make the same mistake twice. Also, I wondered whether she would move smoother from the get go, or be just as stiff and uncomfortable this time. She is a well mannered horse, but we got off to such a clumsy start she would have had no problem turning me down. Though not my own fault entirely, I am happy to take the blame as I ended up having to hastily dismount on my first, unsuccessful, attempt. However, she was quite happy to stand again (though I'm sure she was rolling her eyes and sighing) and let me mount properly. Once on board I was happy to confirm that without Santee stressing her she moved fine from the first steps. Yay!

Tandem-trening

Etter å ha tuslet litt rundt med Sioux og kjent på at hun er nesten like responsiv og grei som sist (flinkefantastiskevidunderlige!) fant jeg ut at det var like greit å trene litt med minstemann også. Tredde enden på grimetaue gjennom grimen, og hadde ham som håndhest. Og jeg kan ikke annet enn å skryte av hvor flinke begge flekkene var. Det gikk nemmelig så greit som bare det. Vi byttet hånd, stoppet, rygget, svingte rundt hinderne som sto i hallen og alt gikk så greit som bare det. Hoppet av og lot Sioux gjøre sitt, mens jeg jobbet litt videre med Santee. Han synes at det meste jeg foreslår er ganske gøy, og gjør sitt beste. Samme ulla som storebror dette altså!

After having walked around for a while, appreciating that Sioux is almost as responsive as she was last time I rode her (wonderfulamazingfabulous) I decided I might as well include Santee. So I put the lead rope through his halter, and introduced him to a new aspect of leading. And I cannot help but brag, because they both did so well. We could change directions, stop, back up, turn and walk in a figure eight around the fences that were stood there. It went ever so smoothly. Dismounted, and let Sioux do her own thing, while I worked with Santee a little longer. He thinks most things are fun, and does his best. Definitely cut from the same cloth as his big brother!