Farvel!

Det ble sent før telefonen ringte med beskjeden jeg ventet på, men ikke ønsket å få. Jeg hev meg i bilen, og igjen rant tårene i strie strømmer. Framme på Bjerke møtte jeg veterinæren. Han var nok litt bekymret for at jeg skulle være "hysterisk hesteeier" som trengte tilsyn, men jeg beroliget ham med at jeg kom til å holde hodet kaldt. Sioux var åpenbart verre, stram i kroppen, svett og stresset. Hun roet seg da jeg kom, og vi fikk et lite minutt før veterinæren og jeg satt i gang. Sioux fikk stå i boksen, det var helt stille i stallen, og når hun fikk den første sprøyten slappet hele hesten av. Resten gikk veldig pent og rolig for seg. Veterinæren var rolig og dyktig. Jeg holdt roen, og det smittet over på Sioux. Vi klarte å plassere henne slik at hun la seg, sakte og pent, og jeg satt med hodet hennes i armene og strøk henne i pannen mens jeg kjente at hun forsvant... 

Utrolig vondt. Men også litt godt. Å vite at det var det eneste, og rette valget. At alt som kunne prøves og gjøres var gjort. Og at jeg fikk gjøre avslutningen litt tryggere for henne. 

Kvart på tolv, natt til søndag, var hun borte. For alltid.

Hvil i fred Samber Sioux. 

Du har satt store spor i mange hjerter. 

Mitt har knust litt, men på stallen står to store doser hjertemedisin av beste sort; Biloxi Blue og Santee Sioux. 

Takk for 9,5 år med utfordringer, gleder og eventyr. Og to fantastiske avkom!

It was late before the phone rang with the message I was expecting, but did not want to receive. I raced to the clinic, tears streaming down my face. When I met the vet he was concerned I would be "hysterical", but I convinced him I would behave and we entered the stable. Sioux was obviously much worse, her body tight with pain, sweating and stressed. She calmed down when I arrived, so we were allowed a minutes to ourselves before the vet started his work. She remained in her box, and the stable was completely silent. When he gave her the first shot she relaxed, and the rest went as smoothly as these things can. The vet was professional, yet caring. I remained calm, and that rubbed off on Sioux. We managed to place her so that she lay down, slowly, and I sat with her head in my arms, rubbing her forehead, as I felt her disappear...

It hurt so much, but also felt a little good. Knowing it was the only, and right, choice. That everything that could be done had been done. And that I could make it all a little less scary for her.

She passed over a quarter to midnight. Gone. Forever.

R. I. P. Samber Sioux.

You have a place in so many hearts.

Mine is a little broken now, but back at the yard I have two huge doses of the best kind of heart medicine; Biloxi Blue and Santee Sioux.

Thank you for 9,5 with challenges, joys and adventures. And two fabulous offspring!