Tilbake til Bjerke

Sioux står i sykepaddock, og hun var det første jeg så da jeg svingte inn på gården. Hjertet mitt sank. Det var noe med kroppsspråket hennes. Jeg bare visste at noe var galt. De to siste gangene hun har vært syk har jeg riktignok vært bekymret, men jeg har vært merkelig trygg på at alt skal gå bra. Ikke i dag. Allerede i det jeg parkerte bilen kjente jeg tårene presse på...
Jeg var en rask tur innom stallen. Sjekket boksen og krybben. Alt var ved det normale; ikke spesielt rotete, og både grovfôr og kraftfôr var spist opp. Tok med meg grime og hentet Sioux, som helt klart ikke var i form. Kristine kom inn med sin hest og var snill nok til å leie på Sioux mens jeg ringte Bjerke og hentet hestebilen som står i "vinteropplag" i låven. Sioux fikk komme inn for å skifte dekken før avreise, og hun la seg umiddelbart ned. Jeg måtte mase på henne for at hun skulle reise seg. Og hun var heller ikke videre interessert i å laste. Men etter snaue 10 minutter var hun ombord og vi på vei. Turen ned gikk greit, selv om jeg storgråt hele veien. Vel framme, bare 50 min fra jeg kom til stallen, tok jeg meg sammen, lastet av og leide inn til undersøkelsesrommet. Når hun fikk av dekkenet var hele magen stor og spent, og det så ut som om hun hadde gått opp enormt i vekt. Hun var svett og hadde tydelige smerter. Så mye at hun sparket ved berøring. Etter en rask undersøkelse konkluderte veterinæren at han ikke kunne diagnostisere, utover "kolikk", ga henne smertestillende og ba meg leie på henne. Det var ingen tvil om at prognsen var dårlig. Sioux ble umiddelbart kvikkere og virket fornøyd med å få strekke på bena i regnværet. Jeg var glad for regnet som skjulte tårene som fortsatt rant...
Tilbake i undersøkelsessalen var det dessverre ingen merkbar forbedring, men de ville la det bero og Sioux ble satt i boks for overvåkning. Jeg reiste tilbake til stallen for å sette fra meg hestebilen, og gjøre det aller nødvendigste for gutta. Der hadde snille Kristine møkket bokser så jeg så over gutta og gjorde raskt klar for dem før jeg reiste tilbake til Bjerke...

The small paddock Sioux is in can be seen as soon as you arrive at the yard. And when I saw her today I could feel my heart sink. There was just something about how she was stood. Something was wrong. When she's been ill recently I've been worried, but very optimistic. Not today. Even as I parked the car I felt the tears coming...
I did a quick check of her box; not particularly messy and her feed was all gone. I fetched her headcollar and went to her, and she was definitely not alright. Kristine arrived and was kind enough to lead Sioux around while I called the clinic and fetched the lorry. Sioux was let in so I could change her rug, and immediately lay down. I had to nag her to get her up, and even more to get her to load. But we were at the clinic just 50 minutes after I arrived at the yard and saw her. The drive there was terrible, not because of her or traffic, but because I was crying all the way, but I pulled myself together when we entered and the vet examined her. Her belly was distended and she was in a lot of pain, for the first time ever I saw her kick out just from being touched. The vet was unable to give a proper diagnosis, except for "colic pain", so he gave her relief from the pain and I walked her in the rain. She perked up instantly from the drugs, and we were both happy to be out and moving. Me with the rain camouflaging my tears... The prognosis was not good.
Back at the clinic there was no radical change, but they wanted to wait for a little while to see if her condition improved. I travelled back to the yard to leave the lorry there, and to make sure the colts were OK. Kristine had been nice enough to muck out for me, so I did the bare necessities and hugged the boys before going back to the clinic.