Våkenogopplagtloxi

Det er så utrolig hyggelig med en hest som så tydelig viser at han trives i mitt selskap. Regnværet ga seg, og når jeg viste Biloxi grimen var det nesten jeg kunne seg tankeboblen over hodet hans "Jaaa, flinkt menneske, uuut med oss". Ute på tur kan han fortsatt prøve å stjele til seg noen munnfuller mat, og han synes at mopeder/motorsykler er skumle. Men han er så tillitsfull og kald i hodet at han "lander" nesten umiddelbart hvis han reagerer på noe. Etter litt offroad og "onroad" trening var vi en tur innom banen hvor han fikk blåst av seg litt energi ved at vi lekte sisten og bare hadde det gøy. Han storkoste seg, og jeg ble enda litt blidere av å se at han så mindre halt ut siden i går. Besteloxen!

It's so incredibly satisfying with a horse who so obviously shows that he wants to hang out with me. The rain ceased, and when I showed Biloxi his headcollar I could almost read his thoughts "Yeees, good person, let's go outside". Once outside he'll still snatch a mouthful of grass now and again, and he's pretty scared of mopeds and motorbikes. But he's so trusting and level headed that his reactions are very manageable. After some offroad and onroad work we stopped by the arena and had a great game of tag. Biloxi got to blow off some steam, and I got to run off some calories. He had a blast, as did I, and an extra bonus was seeing that he moved even better than yesterday. Fabloxi!