Avledningsmanøver

Om hestene løp og stresset? Nix. Mulene forsvant ned i gresset, og foruten at Biloxi rullet seg, så beveget de seg knapt på de 10 minuttene det tok før "actiongolferne" forsvant. Siden de var så rolige fikk jeg knipset noen koselige bilder. Og selvom jeg er realistisk optimist og absolutt regner med at morgendagens røntgen og undersøkelser vil vise at Biloxi er på bedringens vei, så var det ikke fritt for at jeg hadde litt klump i halsen med tanke på at dette kanskje blir bilder jeg vil se på med helt andre øyne om en stund...

Letting the horses into the paddocks worked a treat. They were so distracted by the grass that the golfers could have landed a helicopter for what they cared. Except for Biloxi rolling in the grass, there was no action whatsoever on the horses part. As it took a few minutes before we could head past the golf course and back to the stables I took some photos in the sun. And not without a lump in my throat. Though I'm an optimistic realist and expect tomorrows xrays and examination to show that Biloxi is on the mend, I can't help but think that these are photos that I might perhaps view very differently in a while...

Fotosession?

Planen var å ta noen bilder av hestene mens de gresset nede ved vannet, og - til tross for at det er endel tau å holde rede på - det gikk fint. Men så ble det litt tumulter på golfbanen, og det ble potensielt litt skummelt. Så da åpnet Fru Mor opp inn til havnehagen hvor Sioux gikk rett før Biloxi ble født og jeg slapp dem inn der... Bedre om de raser fra seg bak gjerder og uten meg på slep!

Our plan was a bit of a photosession while the horses grazed down by the lake, and that went pretty well considering the amount of lead rope I had to keep in order. However, there was a bit of action on the golf course, and I was worried the horses would react. So mum opened up to the paddocks where I used to take Sioux before Biloxi was born and I let them in there. Better they run around, behind a proper fence, than up the golf course with me in tow!

Familieidyll ved Borrevannet

Ut mot havet...

eller ihvertfall nesten. Idag ruslet vi helt ned til vannet på "piren" nedenfor hovedhuset. Sioux vraltet blid og fornøyd etter meg, og er veldig seg selv i sin interesse for å utforske nye steder. De fleste andre hester jeg kjenner ville nok utvist bittelitt mer skepsis over å gå ut på en "landtarm" bare litt bredere enn en bil, men hun er bare nysgjerrig på hva som skjuler seg i enden. Men vi snuste ikke på vannet, for der lå digre steiner som absolutt ikke var pånnisfotvennlige. Så da fikk hun trøstespise litt gress på turen tilbake...

Despite having "a leg at each corner" and waddeling more than walking now, MLP was more than happy to follow me to the end of the pier. She's always liked to explore, and didn't hesitate for even a second before following me onto the water as it were. There were big boulders at the end, so we couldn't check out the water, so she did a bit of grazing to console herself before we made our way back onto proper land.